Jeg er nest eldst i en søskenflokk på 6! Født i 1966 og det var ikke vanlig med så mange barn den gangen, så jeg kan huske at mamma var litt flau når vi var på campingturer, hadde stoppet ved en fin campingplass med den (den gangen) diiiiigre campingvogna vår og det formelig myldret ut av bilen et halvt fotballag!
Vi bodde mine første 6 år midt i Trondheim. Midt i byen i en rønne uten varmtvann og inneklosett. Så flytta vi til Stjørdal der vi vokste opp. Stjørdal var "på landet" den gangen. Helt paradis! Stor skog rundt terrassehusene vi bodde i, nedfalne gårder og hus vi kunne utforske, huler i fjellet, berg å klatre i, you name it! Det var virkelig noe annet enn fortauene i Trondheim sentrum. Det eneste jeg savnet med Trondheim var ballettklassene jeg akkurat hadde begynt på og venninna mi.
I oppveksten var jeg ei tøff og vilter guttejente som visste veldig godt hva jeg ville, helt til jeg skulle velge skole etter grunnskolen, da visste jeg ingenting lenger. Så da ble det som det ble....ett år på formingsfag, og etterpå var jeg dagmamma i et år for datra til storesøstra mi og så begynte jeg å jobbe i butikk.
Den gangen var det forholdsvis lett å få jobb i butikk. Jeg skiftet jobber og flyttet litt mellom trøndelag og Oslo frem til jeg var 22 år og det plutselig ikke var så lett å få jobb lenger. Da begynte jeg på videregående via NAV (den gang AMO-kurs) Jeg kom så inn ved høyskolen i Telemark der jeg gikk bachelorstudie i bokbransjefag med økonomi.
Jobbet så i bokhandlere noen år, for det meste som avdelingsleder før jeg ble syk.
Det kom så snikende. Jeg jobbet alltid mye, hadde fått min første datter da jeg var 32 år, fosterdatter på 16 år samtidig omtrent (den samme Elisabet som jeg hadde vært dagmamma for), hadde det helt ok, jobbet mye, forholdet med barnets far hanglet hele tiden og da Alvilde var 5 år gikk vi fra hverandre en periode. Jeg kjøpte meg hus, var avdelingsleder i bokhandelen der jeg jobbet, hadde flere ekstra verv i handelsforeningen i kommunen og tok aldri vare på meg selv. Jeg så ikke verdien av egentid. Det var bare jobb og min datter som var prioritert. Jeg bare levde ved siden av meg selv og for henne og jobben.
Så ble jeg sammen med pappaen hennes igjen, vi tenkte vi måtte prøve litt til.....han flyttet inn i huset mitt, jeg ble gravid og fikk min andre datter da jeg var 38 år. Da var jeg så syk at jeg orket ikke stå opp hver dag. Hendene mine var som to klumper hver morgen, jeg greide ikke rette ut fingrene, jeg verket over alt og hadde konstant hodepine. Min daværende fastlege sa hun hadde sett det komme og var ikke overrasket. Jeg fikk diagnosen fibromyalgi!
Lang histore, mange kjedelige detaljer, men jeg var altså sengeliggende i nesten 3 år. Jeg stod opp på morran og la meg på sofaen.... Jeg tror ikke det er så lett å forstå for noen som bare har hatt omgangssyke etc hvordan det er når all kraft renner ut og smertene strømmer på.
På gode dager kunne jeg sminke meg og gå ut og møte folk, men på dårlige dager gjemte jeg meg inne. Det var sånn at jeg grudde meg til jeg måtte gå opp trappa til andre etasje for å legge meg på kvelden.
Underveis her skjønte jeg at det forholdet som barnas far og jeg levde i ikke var sunt for meg, og heller ikke for ham eller ungene, så jeg tok den vanskeligste avgjørelsen jeg har tatt i hele mitt liv.
Så ble jeg sendt på opptrening og opplæring på Jeløya kurbad. Der lærte jeg om sykdommen, hva som er triggere, fikk hjelp til trening og litt "ferie" fra ansvaret med hus og barn. Da jeg kom hjem derfra visste jeg at jeg skal bli frisk!
Det handler mye om hva vi tenker, hvordan vi motiverer oss selv, hva vi sier til oss selv med vår indre stemme. Min stemme hadde veldig lenge sagt at "jeg får det nok ikke til".
Jeg måtte endre på min indre motivator. For hvert skritt jeg trampet meg opp bakkene da jeg trente sa jeg til meg selv: "jeg skal bli frisk, jeg skal bli frisk, jeg skal bli frisk!" Dette sa jeg i laaaaang tid, plutselig skjønte jeg at dette er ikke bra nok, det må endres til: "Jeg ER frisk, jeg ER frisk, jeg ER frisk"!
Jeg måtte endre på min indre motivator. For hvert skritt jeg trampet meg opp bakkene da jeg trente sa jeg til meg selv: "jeg skal bli frisk, jeg skal bli frisk, jeg skal bli frisk!" Dette sa jeg i laaaaang tid, plutselig skjønte jeg at dette er ikke bra nok, det må endres til: "Jeg ER frisk, jeg ER frisk, jeg ER frisk"!
Fibromyalgi handler IKKE om hva vi tenker, det er ikke en psykisk sykdom, den er høyst reell og fysisk! Men hvordan vi takler å leve med den handler mye om hvordan vi tenker.
Jeg gikk fra å ikke kunne gå mer enn 400 meter før jeg måtte sette meg nedpå autovernet og hvile, til å sykle Birkebeinerrittet 6 år på rad!
DET ER JEG SINNSYKT STOLT AV!
Men det krevde mange år med tålmodig opptrening. Jeg hadde fått verdens mest tålmodige kjærest som dro meg med videre ut fra de 400 meterne jeg greide i starten, til turene til Lillehammer med sykkel og birkenfest! Jeg satte aldri noen rekord, fikk aldri "merket" , men det var heller ikke målet mitt. Målet mitt var å komme frem til mål og ha et smil om munnen. DET HADDE JEG HVER GANG!
Underveis her hadde jeg begynt på skole igjen, jeg tok sykepleierutdanning etter å ha testet meg litt på jobb ved et sykehjem noen måneder. Jeg fikk fast 100% jobb rett etter utdanninga og prøvde meg i forskjellige skiftordninger. Det fungerte greit.
Nå fikk jeg en smell igjen da min yngste datter ble syk for noen år siden. Alt jeg hadde bygd opp av trening og fysisk styrke ble satt på prøve da jeg ikke klarte å samle meg om å få trent ofte og regelmessig nok fordi hun trengte så mye hjelp hver dag.
Det ble slutt på lange treningsturer på sykkel, ikke mer Birken og formen ble dårligere og dårligere. Heldigvis hjelper det med et godt grunnlag, men det tæret på både den fysiske og den psykiske helsa å ikke vite hva hun feilte, hvordan jeg skulle få hjulpet henne og hvordan tiden skulle disponeres. Jeg er en "hjelper", det er derfor jeg er sykepleier, og det å ikke være i stand til å hjelpe min egen datter knuste meg!
Jeg gikk rett i mammafella igjen! Jeg kom sist i prioriteringslista og alt ble tyngre og tyngre igjen.
I løpet av min datters sykdomsperiode skiftet jeg mellom flere sykepleierjobber for å kunne være mest mulig hjemme. Jeg prøvde meg på 12-timers skift 3-4 dager i strekk med ei uke hjemme i mellom. Det fungerte ganske greit da hun var til sin far de dagene jeg jobbet.
Så fikk jeg tilbud om nattevakter på 12 timer. En natt i uka og 3.hver helg. Omtrent samme betaling som jeg hadde. Optimalt, tenkte jeg, da jeg så alle fridagene....
I de fridagene tok jeg noen kurs i kosmetisk sykepleie også, tenkte det kunne være greit med en ekstrainntekt. Sette litt fillers og lepper.....
Plutselig fikk jeg kunder som villa ha veldig mye mer hjelp fordi jeg er sykepleier. Så da tok jeg resten av kosmetisk sykepleie-utdanninga på rekordfart og åpnet hudpleieklinikk. BAM! Der stod jeg med egen business, masse gjeld selvsagt, og godt med pågangsmot.
Så plutselig hadde jeg maskiner og utstyr jeg kunne hjelpe min datter med også, og en mulighet til å styre arbeidsdagen min helt selv, men jeg var helt utslitt! Jeg sluttet som nattevakt, klarte ikke det med å flytte søvnen fra dag til natt og tilbake igjen hver uke.
Så høsten 2018, rett etter åpning av ny klinikk, dro min datter og jeg til USA for å få hjelp med hennes problemer. Der kom jeg i kontakt med en lege som så verdiene av riktig mat og naturlige tilskudd og som hjalp meg videre på den veien.
Jeg vet at jeg kan trene meg opp igjen når jeg ikke har trent på lenge, men å få kontroll på søvn, hvile og egentid er faktisk det aller viktigste for å holde seg frisk!
Har du gått på noen smeller? Fortell meg om det i kommentarfeltet under!
Elsker du også rene og naturlige produkt? Da vil du elske min guide til et renere liv! Sjekk ut linken her!
Vil du ha mer informasjon om hvordan du kan ta ansvar for din egen helse? Her er mine tre gratis tips for bedre immunforsvar!
For mine videoer om helse og velvære, gå til min Youtube-kanal!
Liker du bloggene mine? Hvis du vil ha varsel når jeg har blogget, signer her så får du varsel rett i postkassa di!
0 Comments